Her er han Elise og jeg fikk i vannet, men som til slutt fikk meg uti også.. En artig kar! Nå ser jeg ikke akkurat frem til temperaturforskjellen når jeg kommer hjem, men krysser bare fingrene for at jeg ikke blir syk. Praksisoppgava gjenstår, og den er nok ikke ferdig før jeg kommer hjem..

Vi snakkes!

Klem fra Elisabeth

Hei!

Nå gjenstår det bare 4 dager før jeg vender nesa hjem igjen. Jeg må nok innrømme at det er litt trist, da jeg har fått mange gode venner her nede.. Og når de sier; "No te vayas, no te vayas!" ("Ikke dra, ikke dra!"), så blir det jo ikke akkurat noe lettere.. Men det kjipeste er at i dag, torsdag, og fredag er det helligdager og derfor ikke noe arbeid. Derfor har vi måttet ta farvel med nesten alle her nede flere dager før vi reiser, og det er skikkelig stusselig. De norske er det jo mye enklere med, da det er stor sjanse for at vi treffes i Oslo når de kommer hjem. Flesteparten hører jo til samme meninghet, Storsalen, og selv om det er en stor meninghet så tror jeg ikke at den klarer å skjule oss fra å få øye på hverandre. :)

I helga var Elise og jeg en tur på stranda igjen bare for å komme oss en tur bort. Det var overskya, men allikevel utrolig deilig å komme seg litt på tur. Jeg hadde jobbedag på søndagen, da Centro Creer Isla og Centro Creer Paraíso skulle ha en sportsdag. Her var det det ene innslaget etter det andre fra ungene på sentrene. Vi var med på øvingene i forkant av dagen, og både ungene og lærerne har jobbet mye med fremføringene. Det var mye dans, litt turn og selvfølgelig en fotballkamp mellom de to sentrene. Misjonærene var invitert, og et av parene utgjorde et dommerbord sammen med noen foreldre og Elise. De skulle sammen avgjøre hvem som ble kåret "sportsjenta" (som en slags missekåring) og beste banner. En utrolig artig dag!

Mandag jobbet Elise og jeg på det ene senteret og ergoterapeuten på det andre, slik at tirsdagen ble vår siste dag sammen.. Det var en tårevåt dag kan man trygt si! På morgenen fortalte ergoterapeuten til alle ungene og lærerne at vi skulle reise tilbake til Norge på søndagen, og da kom plutselig den ene læreren etter den andre frem og takket oss med mange flotte ord. Elise og jeg stod fremme og jobbet hardt med å holde tårene inne, så smilet så kanskje ikke like ekte ut hele tida, men jeg ble så utrolig glad, og kjemperørt. Spesielt da også en av elevene kom fram og takket oss. Han hadde vi hatt inne for ergoterapi en gang i uka, og han takket oss for disse timene. Jeg fikk en vanvittig god klem av han, og hvor han sa han kom til å savne oss. Sånt er godt å høre, og vi har jo fått mange gode venner blant ungene på sentrene. De er bare så skjønne, godhjerta og ikke minst kjærlige! Jeg har blitt knallglad i disse barna. Men nå er jeg ferdig i praksis, og sitter igjen med en veldig god følelse men også en trist følelse, og jeg kommer til å savne alle.

I går tok jeg og farvel med en av de jeg har snakka med mest her på Casa Alianza, men det ble en noe uvanlig avskjed. Hver onsdag er det fotball her for alle som er tilknyttet Misjonsalliansen (pluss venners venner), og han hadde spilt. Han og noen flere hadde hele tida sagt at de skulle hive oss i bassenget før vi skulle hjem. Så i går benytta Elise og jeg sjansen til å kaste han i vannet etter fotballkampene, og logisk nok ble han veldig våt.. Elise hadde på seg olabukse og hadde kledd seg for å dra til et spisested sammen med noen av voluntørene, og det reddet nok henne fra å havne uti. Mens jeg som skulle være igjen her, da jeg hadde avtalt å prate med han før han skulle reise, til slutt måtte gi tapt for han og en annen ansatt. Men jeg fikk i hvert fall han uti med meg, mens han andre forsvant fort opp trappa.. dessverre.. Det ble en sein kveld, og mye pratinga med ulike personer som jeg ikke får sett før jeg reiser. Veldig koselig!

Så nå sitter jeg her, og skriver inn antakeligvis mitt siste "innlegg" på bloggen min. Og jeg vil derfor få takke alle som har lest bloggen min og kommet med kommentarer. I tillegg vil jeg få takke alle her nede i Ecuador, både lokale og norske, som har vært med på å gi meg mange gode opplevelser, erfaringer og ikke minst et knallbra praksisopphold! Dette anbefales alle, men da vær obs på mange forskjeller som til tider er frustrerende men samtidig veldig fascinerende og spennende.

Vi snakkes folkens, og igjen mange takk!

Norge, ya vengo! Grácias a ustedes por todo!

Denne helga har vært i ekstremsportens navn. Grenser har blitt sprengt, og hjertet har nok stadig hoppet over noen slag og svetteproduksjon har økt drastisk. Elise og jeg fant ut at vi måtte benytte oss av den siste helga hvor vi hadde mulighet til å reise bort. Jeg har kun 13 dager igjen her nede nå, og tida flyr i fra meg. Så i helga reiste vi til Baños, og krysset fingrene for at vulkanen som hadde utbrudd i august, holdt seg rolig. Bildet under er Baños om natta, sett fra et utsiktspunkt oppe i fjella.

Vi kom opp seint på fredagskvelden, og tok hovedgata i håp om at hostalet hvor vi hadde tenkt å overnatte, dukket opp. Vi var trøtte og utslitte etter å ha sittet på en ekstremt trang buss i 7-8 timer, og alle lemmer var nå slitne og anstrengte. Vi fant frem, og heldigvis for oss så hadde de et ledig rom til oss. Det bar rett i seng. Lørdag var vi tidlig oppe, og kom ikke lenger enn ned til resepsjonen før vi fant første event. Vi skulle på fossefalltur. En fantastisk morsom bil, kalt un chiva, hentet oss på hostalet og vi kjørte fra det ene flotte fossefallet etter det andre. Vi fikk prøvd oss i en taubane for å se nærmere på fossefallet, og fikk selvfølgelig også bra med vind i håret. Hovedattraksjonen var fossefallet ved navn el Diablo, djevelen, som var siste fossefall ut. Enorm foss og utrolig flott må jeg bare si! På vei hjem måtte Elise og jeg hive oss ut i første ekstreme utfording; hopp fra bru. Jeg fikk på meg en kroppssele og ble festet i x antall tau, før jeg tok mot til meg og klatret opp på ”gelenderet”.

Jeg så ned og ble med et usikker.. Jeg skal love dere at jeg var så redd at jeg holdt på å tisse på meg. Jeg stod lenge og bare så ned i avgrunnen, mens fyren stod og fortalte meg at jeg ikke måtte se ned, men heller opp på fjellene. Jeg skulle hoppe ut og opp for å få den beste opplevelsen, og for all del ikke ta tak i tauet før jeg hadde kommet rundt i den saltoen jeg var i ferd med å hive meg inn i.. Jeg bøyde knærne og tok sats samtidig som jeg kjente et lite dytt i ryggen, og der var jeg i fritt fall og i en forlengs salto. Det gikk så fort at jeg ikke klarte å ta tak i tauet før jeg var rundt. Åja, jeg hylte… Men jeg gjorde det! Vi ble kjent med to gutter fra Israel og Usa, som nå lurte på hva vi skulle gjøre for å toppe denne opplevelsen…??!!
Vel hjemme, fremdeles skjelvende, bestilte vi en ny tur opp for å se vulkanen om kvelden. Imens gikk vi rundt i sentrum for å finne en jungeltur vi kunne hive oss på. Menneskene der gikk rundt med munnbind, og vi fikk beskjed om det burde vi og gjøre. Vi skjønte ikke helt hvorfor, før vi så at det var ganske svart på bakken og folk gikk og kostet gatene. Det lå aske overalt, både på bakken og i lufta. Vi tenkte ikke så mye over det vi da.. Vi fant jungelturen og fikk beskjed om at vi skulle på tur med to personer fra Sveits. Søndag møtte vi opp, og det viste seg at vi to skulle på jungeltur alene sammen med guiden. I utgangspunktet skulle det være minimum 4 personer, men vi fikk visst en spesialdeal. Turen gikk i høyt tempo, og vi fikk nok noen ekstreme opplevelser kan man si.. Vi spiste sitronmaur og en sopp ved navn øresopp eller noe. Den var i hvert fall like seigt som et øre etter hva jeg kan forestille meg.. Godt var det ikke, men maurene var faktisk gode! Litt lenger ut fikk vi slenge oss i lianer som Tarzan. Fantastisk!

Vi fløy utover, og grepet mitt ble strammere og strammere ettersom bakken under ble lenger og lenger unna. Vi klarte ikke å gi oss etter en tur, så vi tok den ene turen etter den andre. Dette er absolutt grunn god nok til å bo i jungelen! Det høljregna når vi trasket rundt i buskaset, men det la ingen demper på turen. Jeg ble litt redd en gang da jeg stoppet og skulle legge dekke kameraet mitt litt bedre. Elise og guiden, Juan, fortsatte å gå, og jeg tenkte at jeg tok de snart igjen. Det eneste jeg ikke hadde tenkt over var at jeg faktisk var i jungelen og det har jo fått navnet av en grunn… Stien jeg stod på forsvant plutselig, og ikke så jeg snurten av Elise eller Juan. Jeg så kun grønne ting.. Helt merkelig hvordan ting bare forsvinner og du føler deg helt omringa av buskas. Jeg tok derfor en sjanse og gikk på. Elise ble redningen mi ved at hun ropte på meg! Puuh! Takk og pris sier nå jeg bare. Turen gikk videre til en hule vi måtte gjennom for å komme til et fossefall. For å passere gjennom måtte vi vasse i en elv som var ganske dyp, så vi måtte finne fotfeste med omhu. I tillegg var denne hula bebodd, og du kan si vi fikk en noe spesiell velkomst. De var nok ikke altfor glad i at vi kom, da de kom i flokk rett mot oss! Flaggermus er ikke å spøke med… I andre enden ventet imidlertid en foss hvor vi gladelig hoppa uti for en dukkert. Vannet var litt kjølig, men oppfriskende og ikke minst var det deilig å få skylt av seg litt av møkka som hadde klistra seg fast (sikkert også noen dyr som vi ikke fikk med oss..)

Lunsjen var fantastisk! Forrett og hovedrett. Nevner forretten som var noe spesiell; blomkålsuppe med poteter, gulrøtter og popcorn!!! Men det var faktisk godt, så kan nok hende jeg tar med meg den idéen hjem til Norge.
Etter lunsjen skulle vi på kanotur i disse bananbåtene deres. Siden det hadde regna, så var det nå mye vann i elva og mye strøm samt bølger. Vi måtte spørre et par ganger om han var sikker på at vi skulle sette oss i båten for så å fare nedover elva. Juan bare gliste og nikket. Hjertefrekvensen økte nok en gang og svetten piplet, men vi gjorde som han sa og satte oss i båten. Bølgene slo innover båten, og vi gynget fra side til side. For de som ikke har fått det med seg, så er ikke jeg og vann de beste venner.. Jeg var skrekkslagen da vi plutselig fikk en litt kraftig bølge inn, og båten var millimeter (er jeg sikker på) fra å velte. Vi hadde jo forsvinne nedover i en vanvittig fart om vi hadde gått rundt.. Men båten holdt seg på vannet, og fikk brakt oss inn til et hus hvor de lagde keramikkgjenstander. Der fikk vi se hvordan de gjorde det, og etterpå prøvde vi oss på blåserør. Jeg traff rett ved blinken, men ikke akkurat på.. Men det duger det?! I tillegg ble vi malt i ansiktet med en slags "frukt" eller noe..

Siste post var et utsiktspunkt hvor vi kunne se blant annet vulkanen. Opp var det mange trappetrinn og vi måtte så å si løpe opp for å se utsikten før det ble mørkt. Vanvittig flott!

Resten av kvelden (vi kom hjem kl 21 fra jungelen) gikk med til dansing. Juan, guiden, og en kollega av ham inviterte oss ut for å lære oss salsa. Man kan jo også kalle dette for en slags ekstremsport, spesielt for en person som meg… Jeg måtte bevege kroppen på en måte jeg ikke gjør til vanlig, og hvem veit ikke hva som kan skje med en stiv kropp i salsarytmer…?! Men vi mora oss veldig, og vi gjorde så godt vi kunne. Gutta sa ingenting, så jeg velger å tro at det ikke så SÅ dumt ut. J
Siste ekstreme utskeielse må jeg si var bussturen hjem, og den var og den verste. I svingene nedover fjellsidene kappkjørte de ulike bussene, og vi fløy vegger i mellom sammen med bagasjen.. Vi hadde planer om å sove, men det kunne vi se langt etter… Bønnene gikk i rekordfart oppover, og heldigvis kom vi helskinnet frem. I dag (tirsdag) kom alle på Casa Alianza og spurte om vi hadde hatt det bra og om vi fikk med oss utbruddet som hadde vært i Baños i helga. Vi hadde ikke fått med oss noe, men det hadde visst vært evakuering av noen hus. Dette var nok også grunnen til at gatene hadde et askelag og menneskene gikk med munnbind.. Men som dere kanskje kan se så ryker det fra vulkanen bak Elise og meg.

Hei!

Fredag forrige uke fikk vi æren av å treffe noen av de fattige som har og fortsatt benytter seg av lånefondet til Misjonsalliansen her nede. Det er et prosjekt som går ut på at de fattige kan få ta opp lån for enten å bedre huset sitt eller til å starte en bedrift, eller for å kjøpe inn utstyr de trenger i sin allerede etablerte bedrift. Prosjektet heter D-Miro som står for ”Diaconia - microcrédito rotativo”. Diaconia betyr diakoni som vil si å være i tjeneste for andre. Microcrédito betyr smålån og rotativo vil si rullerende i den forstand at pengene som lånes ut, betales tilbake og kan lånes ut igjen til andre. Det ble startet i 1997 og har hatt en god økning i antall lånekunder, og flere har kunnet skape sin egen butikk og på den måten skaffet mat på bordet til familien sin. I begynnelsen var det litt usikkerhet om de fattige kom til å betale tilbake lånebeløpet, om de faktisk hadde mulighet til det. Men de overrasket alle, pengene kom inn, og D-Miro er i dag et prosjekt som er i full aktivitet. Det er mulig å lese mer om dette på la mitad sine nettsider; www.lamitad.no. Et veldig interessant prosjekt syns jeg. Vi besøkte to personer og deres bedrifter. Han ene hadde startet en skofabrikk, og hadde nå 14 ansatte (tror jeg). Han hadde nå sitt femte lån fra D-Miro, og hadde absolutt en aktiv bedrift. Skoene var knallflotte! Andre personen var en dame som drev en ”snekkervirksomhet” sammen med mannen og sønnen sin. De lagde lister til dører, rammer til bilder/speil, dører og alt med ulike mønstre. Også en aktiv bedrift. Begge solgte bra, og tjente forholdsvis godt nå. Spennende å høre de fortelle og vise det de gjør. Ble helt imponert jeg, og kanskje og litt flau. Det ligger nok noen år bak for å få disse bedriftene opp å gå, og ikke minst jobb. Maskinene er ikke det samme, så mye gjøres med utstyr som krever ren håndkraft eller som er litt mer primitive (om det går an å kalle det det) enn det som finnes i Norge.

Ellers er det nå lagt ut spørsmål og svar fra Elise og meg på la Mitad sine nettsider; ”Ut i verden for å bli klok.”

Jeg lurte dere visst litt. Ecuador ikke fått ny presiden etter valget som ble holdt på søndagen, men de har visstnok kommet litt nærmere... Det står nemlig mellom to menn, og det skal holdes et nytt valg 16.desember for å avgjøre hvem som blir Ecuadors nye president. Mennene heter Álvaro Noboa og Rafaél Correa. Jeg veit ikke så mye om dem, men Noboa er i følge min spansklærer ikke rette mannen for jobben. Hun fortalte meg at han ikke bryr seg om fattigdommen, og er selv blitt rik på å eksportere bananer. Enten så hadde han monopol på det nå, ellers kom han til å få det (jeg husker ikke helt) ved at han kjøper opp bananer av de små og selger ut til andre land slik at han selv tjener på det. Han var heller ikke en mann å stole på i forhold til utbetalinger av lønn osv. Dette er en persons mening, men hvis dette er sant så kan det bli vanskelig for Ecuador å forandre dagens situasjon.

Hei!
Noen har lurt på om attentatet har funket i og med at det ikke har kommet noe ut i det siste, men jeg kan forsikre dere om at jeg fremdeles er tilstede med full energi!

Elise og jeg har vært en helg i Cuenca, som ligger en god busstur fra Guayaquil. Kan si vi var glade for at vi hadde fri mandagen. 9.oktober er nemlig uavhengighetsdagen til Guayaquil, og da er det visst opptog og stas i sentrum av byen og ikke minst i gata 9.oktober. Fyrverkeri skulle det visst og være, men vi gikk glipp av det hele da vi valgte å dra til kaldere strøk... Og ja, vi frøys. Gradene lå på 16-tallet, men når man har vendt seg til noen og 30 grader, blir 16 i kaldeste laget.

Vi traska rundt i byen på fredagen for å gjøre oss kjent, slik at vi hadde oversikt over alle marked og ikke minst spisesteder. Markedene erobret vi på lørdagen, og fikk en ekstra bag med oss hjem til Guayaquil igjen. Mens spisestedene fant vi dessverre ikke igjen.. For mitt vedkommende var nok retningssansen min som alltid ute av kurs, men Elise da?! Det er fremdeles et mysterium hvordan hun med sin gode stedssans, ikke fant tilbake til disse. Kanskje fungerer jeg som en magnet, slik at hennes kurs og gikk i surr... Opps.. He he!
Vi tok også en spasertur på 3.novembergata som går langs elva Riobamba, hvor vi blant annet fikk se grønn natur og folk som fremdeles vasker klær for hånd i elvekanten og lar de tørke langs elvebredden.

Planen var å finne ruinene som lå i enden av veien en plass. Vi hadde glemt kartet, men vi tenkte at vi kom til å se disse når vi kom fram, noe vi ikke gjorde. Det var visst ikke så mye å skryte av i følge noen av de andre norske som hadde vært der. Vi bodde i samme etasje og på samme hotell som dem, men vi så ikke snurten av dem.. Kvelden gikk med til et kinobesøk, og en busstur som ble lenger enn planlagt.. Vi visste ikke hvor vi skulle av, men regna med at et svært kjøpesenter ikke kunne være så vanskelig å få øye på. Det endte med at vi plutselig befant oss i andre enden av byen. Vi måtte finne en ny buss, for så å gjøre et bytte før vi plutselig kunne skimte navnet på senteret. Men det skal være sagt at retningssansen vår ikke var så gal denne gangen, da vi fort skjønte at vi befant oss på helt feil sted. Men som vi tenkte; "hvorfor ikke sitte på litt lenger for å se litt mer av byen? Vi har jo forholdsvis god tid!" Søndagen er jo som sagt en dag med lite som er åpent også her, så da heiv vi oss på en 2 timerstur som for sikkerhets skyld gikk i retning av Guayaquil (halvveis hjem med andre ord), for så å dra tilbake til Cuenca med samme buss. Om vi er glade i å kjøre buss?! Nei, ikke direkte, men så mye enklere det er å se ting uten bagasje! :)
Turen gikk til Ingapirca hvor det finnes ruiner av blant annet et soltempel.

Neppe like fint som Machu Picchu, men helt klart verdt et besøk. Endel ruiner og en fantastisk utsikt! Mandag var bare bussedag tilbake til Guayaquil.

Denne uka hadde "vi" æren av å ha besøk av den nye sjefen for Misjonsalliansen i Norge og kona hans, som ønsket å se hvordan prosjektene her nede fungerte og få et inntrykk av arbeidet som skjedde utenfor Norges grenser. De skulle være med oss en dag på jobb for å se og lære om sentrene. Tro det eller ei, men jeg måtte være bindeleddet mellom spansk og norsk. Skummelt! De andre norske mente at jeg var den som antakelig kunne mest spansk av oss, siden jeg hadde hatt det før. Hvis dere nå tror at jeg er fantastisk god i spansk, så må jeg nok si at det var noen spørsmål jeg hadde vansker med å oversette til spansk.. Men det gikk nå på et vis! :)

Ellers har det skjedd noe forferdelig ikke så langt fra senteret hvor jeg jobber. En gutt drepte sin mor og parterte henne, antakelig på grunn av penger, og etter hva jeg skjønte ble delene funnet av andre. Men gutten er nå heldigvis i fengsel. Jeg klarer ikke helt å la være å synes litt synd på han i og med at han antakelig ikke har hatt det så lett. De fattigste lever jo kun for 1 dollar dagen, og det er jammen ikke lett selv i dette landet hvor ting er mye billigere enn i Norge.

I helga har vi vært på siste innspurt i souvenirshopping, og jeg håper nå at alt er i boks. Søndagen lå i det avslappende tegnet, så vi dro til Playas hvor vi ble møtt av en kjempelang sandstrand, sol og Stillehavets bølger som slo innover stranda. Vi koste oss, og ble jo litt ”smårød” enkelte steder til tross for høy solfaktor. Men fremdeles føler vi oss like bleike.. Vi kan ikke direkte karakteriseres som ”solslaver” for å si det sånn. Men litt fotosession er gøy!

HJELP! Nå har jeg jammen vært utsatt for et attentat her nede også..
Første gang sto jeg i dusjen og ante fred og ingen fare. Plutselig begynner dusjen å spytte. "Sikkert bare litt luft i røra," tenker jeg og avfeier det hele. Fremdeles med såpe over hele kroppen, står jeg der tålmodig å venter på at mer vann skal komme ut av dusjhodet. Men i stedet så stopper alt vannet!!!
Jeg fikk en ekkel følelse i magen og i ren reaksjon hopper jeg ut av dusjen og ser opp. Det ellers så hvite dusjhodet er ikke lenger hvitt. I løpet av to sekunder har hele hodet blitt rødglødende, og jeg hiver meg over krana og skrur igjen vannet. Rett etterpå smeller det, og en intens lukt av noe svidd brer seg utover rommet. Jeg roper på Elise for å, ja, jeg veit ikke, ha noen å dele min skrekkopplevelse med. Så der stod jeg med håndkle rundt meg, fremdeles med såpe over hele meg... Og slik spradet jeg ut av rommet og ut i fellesarealet for å låne dusjen ved bassenget.
Dette er en liten stund siden, og dusjen har blitt fiksa siden da. Men har ikke helt stolt på den dusjen den siste tida. Så skjer det noe igjen!
I forgårs, etter at Elise har dusja og alt gikk bra, så er det min tur. Jeg hopper inn, skrur på vannet og det tar omtrent to sekunder før den begynner å spytte... Klok av skade, hopper jeg ut av dusjen. Og jammen hadde jeg ikke rett. Like etter at jeg har flyttet meg, smeller lokket (der vannet kommer ut) på dusjhodet ned i gulvet ved siden av meg med et sinnsykt smell. En svart ring, tidligere hel, ligger også på gulvet mens andre deler står litt ut til alle kanter på selve dusjhodet. Jeg klarte ikke annet enn å le, og måtte jammen ut i bare håndkle enda en gang for å finne en mer tillitsfull dusj.

Men som dere skjønner, så lyktes ikke attentatet! :)

Veit dere hva!? Jeg har funnet Kardemomme by her nede! Det fikk i hvert fall assosiasjoner til Kardemomme by der jeg gikk trapptrinn etter trappetrinn opp mellom de fargerike og små husene på Las Peñas.

Det var så koselig der, men samtidig kunne man halvveis opp i trappa få et glimt av det som anses som slum. Litt rart å se kontrastene. Jeg klarer ikke helt å venne meg til å se så store forskjeller, men det er nå en del av hverdagen min her nede. Og merkelig nok føler jeg meg tryggere i slumstrøkene enn andre steder.

Men jeg tror ikke de som bor på las peñas er av de rikeste heller, det var i hvert fall ikke det jeg fikk inntrykk av. Det var en del trappetrinn oppover, og må si at jeg ikke misunner de som bodde høyt oppe.. Selv om jeg sikkert hadde hatt godt av å bo der for trimmens skyld. :) Men Elise og jeg kom oss nå omsider opp til toppen, men dessverre ikke uten å bli litt rødlig på skuldra, samt skiller på kryss og på tvers.. Reine kunstverket bak på ryggen min kan jeg love dere!

Som dere ser var det 444 trappetrinn opp. Ikke så mange syns dere?! Men det var helt klart nok i varmen. Svetten rant og hjertet pumpa godt. I tillegg tok jeg og i et tak for "å få opp rota". Men treet var nok litt i største laget og kjettinga var heller ikke så lett å manøvrere. :)

På toppen av Las Peñas var det et "fyrtårn" selv om det ikke var vann i nærheten, hvor vi kunne gå opp og dermed få panoramautsikt over Guayaquil. Først da gikk det opp for meg hvor stor by Guayaquil egentlig er...

Elise og jeg sov ute her en natt. Skogen fant vi ikke, men to hengekøyer i uteområdet på Casa Alianza var neimen ikke noe dårligere. Puter og sengeteppe ble bragt ut i ekte friluftslivsånd, og godt plassert i hver sin hengekøye. De som jobbet her da, syntes nok vi var litt rare og prøvde å overbevise oss om at vi kom til å bli spist opp av mygg. Men vi hadde jo så klart tenkt på det, så myggsprayen var allerede påført i store mengder. I tillegg var det jo en sånn insektsdreperlampe rett ved hengekøyene, så det var ikke noe eller noen som kunne stoppe oss. Morgenen dagen etter våknet vi til at nye folk kom på jobb, og en gjeng fra Argentina som senere visste seg å være et kjempekjent kristent band, satt og fortærte frokosten mens de så bort på oss, ristet på hodet og gliste. Tror de stilte seg i rekka av måpende personer som ikke helt skjønte hva vi holdt på med. Spørsmålet alle stilte i etterkant var; "Hvordan er ryggene deres nå? Er dere helt ødelagt?" Men vi kunne forsikre dem om at vi hadde sovet kjempegodt og hadde ikke antydning til noen vond rygg.

Denne gruppa fra Argentina var nemlig på besøk i Ecuador for å holde en konsert denne kvelden, men det fant vi først ut når vi begynte å prate med dem. Så vi dro på konsert og kom hjem igjen med hver vår cd. De syntes sikkert vi var litt rare i og med at vi ikke reagerte som alle andre, men skal sant sies så har aldri jeg hørt om de før. Men de var kjente i både sør- og nord-amerika. De bodde her hele helga, men har dessverre reist nå. Nesten litt synd for det hadde vært utrolig festlig å prata mer med dem. Ikke det at jeg skjønte alt, da de hadde sine særpreg i språket, men for å praktisere spansken på andre enn de jeg pleier å plage.. he he!

Hei hå, opp å stå! Eller legge seg for min del...

Jeg er nå mer eller mindre halvveis i min praksisperiode, så jeg har enda mer å glede meg til. Vi fant ut for en stund tilbake at det befant seg en ergoterapeut der vi jobber, og vi har fått ordnet det slik at vi får være sammen med henne. Foreløpig har vi bare observert, og jeg har lært masse! Men vi skal i løpet av neste uke i aksjon selv, så det kan bli spennende og ikke minst utfordrende. Vi har fått beskjed om at vi må snakke masse i de tilfellene hvor barnet gråter mye og ikke føler seg trygg. Og der ligger nok også vår største utfordring. Greit nok så kan jeg være flink til småprat på norsk, men på spansk derimot.... Det er noe helt annet!
Vi veksler for øyeblikket mellom de to handikapsentrene her nede, slik at vi får to dager den ene plassen og to dager den andre plassen. Og det er ganske stor forskjell på de to, både i forhold til plass og i forhold til alder på ungene. Den ene plassen er det mange små som kommer til oss, og på den andre litt eldre.

Vi har forresten hatt en fotballkamp på Isla (det ene stedet) mellom Norge og Ecuador. Fire norske jenter mot fire ecuadorianske gutter, og gjett hvem som vant! JA, selvfølgelig så vant Norge! De var såpass gode at vi ga alt vi hadde, skikkelig patrioter kan man si. "Vi gir alt, alt for Norge! Ofrer alt om vi må..." Det rant bekker med svette ned langs ansiktet mitt mens vi spilte, og enda mer etter at vi var ferdige; skulle tro jeg hadde dusja rett etter kampen, og jeg som ikke trodde at jeg var i SÅ dårlig form.. :) Men, men.. Jeg regner med at det blir en ny kamp igjen i morra, derfor har jeg allerede ladet vannflaska. Ergoterapeuten ble en smule sjokkert da hun så oss løpe som gale etter ballen. "Jeg sa jo at dere skulle hvile?!" Så lo hun godt og ristet på hodet... Ja, jo.. vi VAR jo en smule slitne på grunn av varmen, men hvem sier vel nei takk til en festlig "landskamp"?!

På mandag var det tid for vår gourmetmiddag arrangert for misjonærene, som for så vidt de hadde "pålagt" oss. Men det var utrolig gøy. Vi disket opp med tre-retters middag; Honningmelon med spekeskinke til forrett, rosmarin-marinert kylling med slottspoteter og kokte grønnsaker til hovedrett og sjokolademousse med jordbær på toppen til dessert. Fantastisk godt! Kristine som er på bildet, var selvfølgelig den fødte hovedkokken da hun har gått kokkelinje på videregående.



Jeg trenger vel ikke si så mye mer. Tror bildene taler for seg. Men det var mye jobb og mye svetting på mandagen for de som stod for maten, men resultatet var upåklagelig!

Chao!

Nok en dag er over her i Guayaquil, og senga roper. Men må bare en kjapp tur innom for å fortelle at jeg nå lufter skrubbsåret mitt etter lang tid i tildekket tilstand. Det ser bra ut, og har fått fin skorpe. Så nå er alt bra, bortsett fra at jeg har dratt på meg en forkjølelse. Sånn er det å være så priviligert å ha aircondition på rommet i et varmt land, så jeg klager ikke! :)

Dagene flyr litt fort fra meg for tida føler jeg. Oppgavene henter meg snart inn, og nye oppgaver kommer stadig til. I morra skal studenter og voluntører stelle i stand en gourmetmiddag for misjonærene her nede med en amerikansk auksjon underveis. Så det kan bli spennende, spesielt med tanke på at Elisabeth skal være med å få i gang den amerikanske auksjonen og egentlig ikke aner hva det går ut på. He he, men slapp av folkens, jeg skal ha det sammen med en annen. Så da blir det orden i sakene. Kanskje kan jeg være tause-Birgitte! :)

Jeg og noen andre har vært på et marked i helga hvor de bare selger ola-artikler omtrent. Tenkte jeg skulle se om jeg fant en fin olabukse, noe jeg gjorde. Men alle buksene for jentene er utrolig stramme, men jeg kom merkelig nok oppi den ene. Det virket nesten som om de som stod der også var sjokka.. "Hun passet den!" Utbrøt hu ene. He he! Så da måtte jeg nesten kjøpe den! :) Ellers har jeg opplevd noe litt jeg aldri hadde trodd kunne skje. Jeg skulle kjøpe vann av en kar rundt 40-åra, da han plutselig sier: "Så pene øyne du har!" Jeg ble jo satt ut kan du si. Men når vi da går, kommer en ung gutt i 20-årene løpende etter meg og gir meg et visittkort: "Dette er kortet til faren min med nummeret du kan ringe han på." Skjønner stadig vekk at ting er veldig annerledes her enn i Norge, og jeg er glad jeg ikke bor i nærheten av dette markedet. Så skal nok godt gjøres å støte på han igjen. Jeg blir bare litt sjokkert over sånt, men men..

Jeg har forresten fortalt noen av dere at jeg har kjøpt en shorts her nede, ja, og den er selvfølgelig gul. Kan være enig i at det kan høres litt vilt ut, men den er faktisk utrolig kul.



Disse shortsene er berømte blant oss studenter og voluntører her borte. De lages kun i kystbyen Montañita, som da er et slags surfeparadis kan man vel si. Og hva lager man ikke da enn surfeshortser. Kjempebra butikk der vil jeg tro. Det er kanskje ikke så lett å se hvordan den ser ut, men både Elise sin og min er full av blomster. Så Sondre, den er ikke HELT gul. :)

God natt folkens! Ønsker dere alle en flott uke!